一个陌生女人的来信

Da den kjente romanforfatteren R. tidlig om morgenen kom tilbake til Wien etter en forfriskende tredagerstur i fjellet og kjøpte en avis på stasjonen, ble han, så snart han hadde kastet et blikk på datoen, minnet om at det var bursdagen hans i dag. Den førtiførste, tenkte han raskt, og denne konstateringen gjorde ham verken godt eller vondt. Han bladde flyktig gjennom de knitrende avissidene og tok en drosje hjem til leiligheten sin. Tjeneren meldte om to besøk og noen telefoner mens han hadde vært borte, og kom med den oppsamlede posten på et brett. Likegyldig så han over det som var kommet, og rev opp et par konvolutter som interesserte ham på grunn av avsenderen; et brev med ukjent håndskrift, som virket for omfangsrikt, skjøv han foreløpig til side. I mellomtiden var teen servert; han lente seg makelig tilbake i lenestolen, bladde enda en gang gjennom avisen og noen trykksaker, så tente han en sigar og grep nå etter brevet han hadde lagt til side.

When the well-known novelist R. returned to Vienna early one morning from a refreshing three-day excursion into the mountains and bought a newspaper at the station, he had barely glanced at the date before he was reminded that today was his birthday. His forty-first, he quickly reflected, and the realisation neither pleased nor pained him. He leafed hastily through the crackling pages of the newspaper and took a hired motor car to his flat. The manservant reported two visitors and several telephone calls during his absence and brought him the accumulated post on a tray. He looked idly through the letters and tore open a few envelopes whose senders interested him; one letter, addressed in an unfamiliar hand and seemingly too bulky, he pushed aside for the time being. Meanwhile tea had been served; he leaned back comfortably in his armchair, leafed once more through the newspaper and some printed matter; then he lit a cigar and at last reached for the letter he had set aside.

Det var omkring to dusin hastig beskrevne sider med en fremmed, urolig kvinnehåndskrift, mer et manuskript enn et brev. Uvilkårlig kjente han en gang til etter i konvolutten, i tilfelle et følgebrev var blitt liggende igjen der. Men konvolutten var tom, og verken den eller selve arkene bar noen avsenderadresse eller underskrift. Merkelig, tenkte han, og tok brevet i hånden igjen. «Til deg, som aldri kjente meg», sto det øverst som en tiltale, som en overskrift. Forundret stanset han opp: gjaldt dette ham, eller et menneske fra en drøm? Nysgjerrigheten hans var plutselig vakt. Og han begynte å lese:

It consisted of some two dozen hastily written pages in an unfamiliar, restless woman’s hand, a manuscript rather than a letter. Involuntarily he felt the envelope once more, in case a covering note had been left inside. But the envelope was empty and, like the pages themselves, bore neither a sender’s address nor a signature. Strange, he thought, and took up the letter again. “To you, who never knew me” stood at the top, as a salutation, as a heading. He paused in astonishment: was this meant for him, or for some imagined person? His curiosity was suddenly aroused. And he began to read:

*

*

Barnet mitt døde i går – i tre dager og tre netter har jeg kjempet med døden om dette lille, skjøre livet, i førti timer har jeg sittet ved sengen hans mens influensaen ristet den stakkars, hete kroppen hans i feber. Jeg har lagt noe kjølig på den glødende pannen hans, jeg har holdt de urolige små hendene hans dag og natt. Den tredje kvelden brøt jeg sammen. Øynene mine orket ikke mer, de falt igjen uten at jeg merket det. Tre timer eller fire sov jeg på den harde stolen, og i mellomtiden tok døden ham. Nå ligger han der, den søte, stakkars gutten, i den smale barnesengen sin, akkurat slik han døde; bare øynene har de lukket på ham, de kloke, mørke øynene hans, hendene har de foldet over den hvite skjorten hans, og fire lys brenner høyt i de fire hjørnene av sengen. Jeg tør ikke se dit, jeg tør ikke røre meg, for når de flakker, lysene, glir skygger over ansiktet hans og den lukkede munnen, og da er det som om ansiktstrekkene hans rørte seg, og jeg kunne tro at han ikke var død, at han skulle våkne igjen og si noe barnslig ømt til meg med den klare stemmen sin. Men jeg vet det, han er død, jeg vil ikke se dit mer, for ikke å håpe én gang til, for ikke å bli skuffet én gang til. Jeg vet det, jeg vet det, barnet mitt døde i går – nå har jeg bare deg igjen i verden, bare deg, som ikke vet noe om meg, som i mellomtiden leker intetanende eller flørter lett med ting og mennesker. Bare deg, som aldri kjente meg, og som jeg alltid har elsket.

My child died yesterday – for three days and three nights I wrestled with death for this small, tender life; for forty hours I sat at his bedside while influenza shook his poor, burning body with fever. I laid cool cloths on his glowing forehead, I held his restless little hands day and night. On the third evening I collapsed. My eyes could do no more; they closed without my knowing it. For three or four hours I slept on the hard chair, and in the meantime death took him. Now he lies there, my sweet, poor boy, in his narrow little bed, just as he died; they have only closed his eyes, his clever, dark eyes, and folded his hands over his white shirt, and four candles burn tall at the four corners of the bed. I dare not look, I dare not stir, for when the candles flicker, shadows flit across his face and his closed mouth, and then it is as though his features moved, and I could almost believe that he is not dead, that he will wake again and say something tender and childlike to me in his clear voice. But I know it, he is dead; I will not look any more, so as not to hope once again, not to be disappointed once again. I know it, I know it, my child died yesterday – now I have only you left in the world, only you, who know nothing of me, who meanwhile are playing, unsuspecting, or trifling with things and people. Only you, who never knew me and whom I have always loved.